Det er sant, det var hans høydepunkt i anerkjennelse, men også et rart bilde, kanskje det rareste man kan forestille seg av den litt forsagte, på samme tid elskverdige og innadvendte, nesten selvlærte og iallefall selvdrevne billedfabulatoren.
Ved nærmere ettersyn er det likevel et "naturlig" bilde: Blant kinesere må Lind-Arnold Solstad og hans billedmotiver - nødvendigvis ha virket så eksotisk. Norsk natur og europeisk kultur, for ikke å si nordlandsk hardførhet og sydlandsk gjestmildhet, fortolket i så godt som samme formspråk, og til overmål av en mann som bare utstrålte lun jordnærhet. Det er slik vi husker ham, og det var slik kineserne opplevde ham i Beijing, sterkere der enn i Oslo.
Året etter kunne Lind-Arnold Solstad vise noen av de samme maleriene under sin jubileumsutstilling her hjemme. Han var i ferd med å runde de 60, og hadde ikke viet seg til billedkunsten fullt og helt i mer enn 15 år. Og så døde han, i mai 1997, i usvekket arbeidsvigør.
Han ble ikke sentral i noe miljø, ikke banebrytende i det offentlige øye, derfor heller ikke omstridt på noe vis. Dette står da også skrevet i billedverket hans, og desto tydeligere som man leser det i ettertid: hvorledes han forenet motiv og uttrykk fremfor å utlade konflikter mellom dem; hvorledes han søkte harmoni også der hvor han var seg kontrasten i liv og billedtematikk bevisst. Således kan man si at det er alle kunstneres "kamp med stoffet", det søkte Solstads bilder å skjule.