Norsk landskapsmaleri har lange og ubrutte tradisjoner. Det strekker seg fra Dahls romantiske panoramabilder til Jacob Weidemanns naturlyriske abstraksjoner. Mellom disse finner vi et mangfold av varierte naturskildringer. Selv om tidene og stilene veksler, søker kunstnerne gang på gang tilbake til naturen for inspirasjon. Noen skildrer det stedegne landskap, andre lokker frem naturens skjulte betydninger, mens en tredje kategori legger inn egne sinnstilstander.
De fleste nordmenn synes å ha et nært forhold til sin natur. Og kunstnerne er ikke her noe unntak. Snarere tvert imot. Ja, mye tyder på at den skapende intuisjonen henter bæring fra nettopp de samme kilder som naturen selv. Følelsen av slektskap med naturen, av et felles utgangspunkt, går derfor igjen hos mange kunstnere. Når vi taler om kunstnernaturen er det da også i betydning av opprinnelighet, at det her bobler frem en kraft dom gir kreativiteten mål og mening.
I Lind-Arnold Solstads kunstnerskap har naturnærheten vært en bevisst målsetning. Det betyr ikke at han utformer sitt motiv på en naturalistisk måte. Han søker etter de øyeblikk da mennesker og landskap blottlegger sitt poetiske potensiale. Ja, poesien er det mest virkelige ved virkeligheten. Men en slik søken innebærer også et genuint gehør, i likhet med evnen til å fastholde poesien i malerisk form.